Edderkoppfobi er godt kjent, og edderkoppenes skremmende vesen er brukt som element i mange filmer og fantasiromaner (Shelob fra Ringenes Herre og Aragof fra Harry Potter er bare noen få eksempler). Vi kan se for oss at edderkoppfobi er sammensatt av frykt for lemlestelse og eventuelt frykt for at de potensielt sett er dødelige.
De kan selvfølgelig også oppleves som uberegnelige, beveger seg stille, av og til går de rolig og av og til går de raskt, og de kan plutselig dukke opp uten forvarsel. Man kan forestille seg at disse edderkoppegenskapene også ansporer oss til å være på vakt for dette lunefulle vesenet, noe som kan virke begrensende på oss. Selv om ikke edderkopper kan fange oss permanent, kan de det med de insektene som fanges i edderkoppspinnet, og det finnes filmer som antyder at edderkopper har en gift i seg som nettopp lammer oss totalt.
Med andre ord er edderkopper høyt oppe listen over menneskelige frykter, og muligens handler det om at disse små krypene spiller på tre av menneskets grunnleggende fryktkomponenter samtidig. I tillegg er det slik at edderkoppene trives på litt mørke og bortgjemte steder, og at flere arter trives i menneskeboliger.
Det er i utgangspunktet ganske lett å bli kvitt denne type fobi – så lenge som en vet at frykten oftest sitter i «tankene». Det er som oftest ikke edderkoppen en er redd for, men tankene rundt den..
Etter møte med oss så var ikke edderkopper noe problem for Linnea Myhre. Det var ikke edderkoppene Linnea var redd, men tankene rundt dem. Når vi fant ut av dette og jobbet med måten hun skapte sin frykt på, så var de ikke lenger begrensende for henne.